Thursday, December 30, 2010

Englen fra helvete av Christopher Moore

I mellom juleribbe, sjokolade og forberedninger til å gyve løs på nye nyttårsforsett, har jeg også fått tid til å lese litt. Men svigers har en litt annen regel enn den vi har hjemme – det er ikke lov til å ha PC-en (eller Mac-en i mitt tilfelle) i stua. Dermed har jeg ikke fått skrevet noe.
Som alle vet, er jula en høytid som skal tilbringes med familie, og ikke alene med en Mac på et mørkt rom uten stearinlys og grantrær.

Men nå skal jeg skrive litt. Kanskje ikke så mye at krampa tar meg, men noen ord skal i hvert fall ned på skjerm. For jeg har lest ”Engelen fra helvete” av Christopher G. Moore.

”Engelen fra helvete” er en kort komedie, en lite morsom sådan. Det tok godt over 100 sider før jeg dro på smilebåndet, men da humret jeg litt også. Fint det.
Selv om boka ikke var spesielt morsom å lese, var det grei kos. Den var lettlest, og absurd. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal avsløre av boka. Jeg er redd jeg vil avsløre for mye, slik at bokas morsomste avsnitt blir ødelagt for eventuelle lesere. For dette morsomme avsnittet er bokas vendepunkt, og egentlige plot. Det jeg kan avsløre er at det er en bok som tar for seg jula, og desperate forsøk på å lage julestemning. I tillegg kommer det en utsending fra Himmelen - det skal utføres et julemirakel. En gutts ønske skal oppfylles. Det eneste problemet er at denne gutten har vært vitne til et mord.

For de som syns at Frustrerte fruer er morsomt, kan man sikkert nyte boka. Jeg fant i hvert fall mange vage paralleller. Jeg fikk den samme følelsen som når jeg ser på serien. Pine Cove kunne like gjerne vært Mysteria Lane med Harry Hole på besøk.

Monday, December 20, 2010

Pixley Mapogo av Tore Renberg

Hadde jeg ikke lagt igjen kameraet på jobb,
skulle jeg ha tatt bilde av den riktige peisen.
Peisen med julenisser og gult lys på.
Det er 20 kuldegrader ute, og det ryker fremdeles av teen. Det har sluttet å sprake i peisen, men trekken truer ut en jevn buldring fra flammene. Lyset er dimmet, og hytta har blitt julepynta.

Det er helt feil å dra opp Mac-en. Jeg satt meg egentlig til rette med en ny bok, men hadde problemer med å konsentrere meg. Kanskje er det boka som ikke fenger i starten. Kanskje er det fordi beina er kalde. Kanskje burde jeg ha beholdt sokkene på.

Det skarpe, hvite lyset fra skjermen har ødelagt leselysten, så jeg kan like gjerne skrive noen ord om Pixley Mapogo.

Det er den fjerde boka i serien om Jarle Klepp. Boka strekker seg utover et tidsrom på noen timer, og tar for seg alle fedres mareritt: Han finner sin seksten år gamle datter som blir tatt hardt bakfra av en mørkhudet mann (med påfølgende utstyr) bak en bod på en konsert.
Og hvordan løser han situasjonen? Ved å gjøre som de fleste fedre ville gjort - ved å gjøre vondt verre.

Jeg kan kjenne igjen Jarle fra de to første bøkene. Vi har fått den kulturarrogante besserwisseren med sympatiske trekk tilbake. Til og med Helge Ombo er tilbake.

Men selv om vi får tilbake Helge, er boka en skuffelse. Boka er ikke like velformulert som tidligere, og boka er alt for lang i forhold til handlingen. Siden boka kun strekker seg over noen få timer, fyller Renberg side på side med refleksjoner og mimringer over hendelser i Jarles liv. Noen av refleksjonene kan være interessante, og er intellektuelt pirrende. Likevel er de til hinder for progresjonen i historien.

Renbergs største styrke som forfatter er at han vekker følelser i leserne sine. Han skaper et engasjement for Jarle, og han skaper en nærhet til personene. Dette er han ikke i nærheten av å klare i denne boka.

Det er en helt grei bok å lese hvis man har lest de tre foregående bøkene, men ikke pokker om jeg vil anbefale den til noen som ikke har spesiell interesse for Jarle Klepp.

På grunn av gamle bragder har jeg lyst til å gi boka terningkast 3, men den bør strengt tatt ikke ha mer enn 2.

Saturday, December 18, 2010

Poker ta


Adrenalinet setter inn. Hjertet slår hardere. Pusten går ikke lenger jevnt. Sansene oppfatter hver lyd, hver bevegelse, hver muskel som strammer seg i motstanderne, nei, fiendenes ansikt. Deres våpen er blitt redusert til spretterter. To ess på hånd. Den beste hånden statistikken kan gi.
            Flopp. Nytt ess! Blodet rusher til hodet. Men faen, floppen viser to kløvere. Knekten og tieren. Hva nå? 3 000 kroner blir lagt på bordet. Call.
            Turn. Sparknekt. Straight drag. Ess, knekt og 10 ligger på bordet. Riktig nok ikke i samme farge, men hva betyr det? 6 000 kroner blir lagt på bordet. Faen, faen! Call.
            River. Kløveress! Fire like. Fienden legger 12 000 til på bordet. Hva faen kan han ha? Flush? Haha, patetisk. Fire ess vinner. All in.
            Fold. Fold. Call. Ha, ha, tosken callet. Pot: 84 000.
            Fienden legger ned kortene sine. Kløverkonge. Faen.
            Svetten spretter ut fra tinningene. Overleppen blir våt. Kortene glir ut av de klamme hendene mens øynene følger det neste kortet som legges ned av fienden. Kløverdame. Straight flush.

Friday, December 17, 2010

Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg


Det er ingen tvil om at Renberg er et fortellertalent utenom det vanlige. Det er ingen tvil om at han kan skildre mellommenneskelige forhold som de fleste forfattere ikke engang tør å drømme om. Det er ingen tvil om at han kan bygge opp egne litterære univers. Men ingen vet hvor haren hopper, eller hvor Renberg stopper.

Handlingen fra "Charlotte" er lagt til 1997, altså syv år etter at "Mannen som elsket Yngve" sluttet. De som har lest "Yngve" har helt sikkert fått med seg den hei dundrenes festen i slutten av boka. Ikke bare ble det konsumert både alkohol og marijuana, men det ble også røyket p-piller. Resultatet var at han endte i senga med Anette Hansen, som da gikk i niendeklasse, og den trippen ga han altså et lite avkom: Charlotte Isabel Hansen.

Ettersom sidene fløy forbi, ble det mer og mer klart for meg at denne boka river ned det universet som Renberg bygde i "Yngve" og "Kompani Orheim". Jeg kjente rett og slett ikke igjen Jarle, og jeg savnet Helge Ombo. Denne boka kunne like gjerne hatt en helt annen hovedperson. Boka hadde stått seg like bra, om ikke bedre slik. Og for min del, var det voldsomt skuffende. 
 
Ufattelig kjedelig forside

Jeg hadde lært meg å bli glad i Jarle. Jeg hadde blitt vant med hans univers. Jeg ville vite hvordan det går med Jarle Klepp. Men dette? Dette er da ikke Jarle Klepp? Det lille som er igjen av Jarle har blitt forsterket til det ugjenkjennelige.

Jarle har alltid hatt en intellektuell arroganse over seg. Han har kledd det. Jeg har kunnet kjenne meg litt igjen i det. Men den intellektuelle arrogansen som formelig rant av ham i "Charlotte" var for mye. Han ble en slags parodi på seg selv. Dette kan da ikke være Jarle? 

Uansett. Man kan bomme på mange områder, men når man skriver så godt som det Renberg gjør, kan man komme igjennom det med det meste av æren i behold likevel.

Som alltid skaper han en intim atmosfære mellom leseren og selve handlingen. Man føler virkelig at man er til stede, og noen scener er ikke annet enn veldig rørende. 

Jarle Renberg er også voldsomt dyktig til å skildre mellommenneskelige forhold. Han har en egen evne til å skildre kompleksitetene i menneskene rundt seg. I denne boka har han latt være å gjøre dette. Han har heller bevisst tatt i bruk klisjeer, og spiller på stereotyper.

I forhold til Anette Hansen, syns jeg det fungerer. Renberg prøver å skape et bilde av en jente som skal være selve normaliteten selv, samtidig skal hun være en rimelig enkel sjel. Dermed har hun fått dette anonyme navnet: Anette Hansen. Bare for å understreke dette, spiller han på folks fordommer. Anette Hansen jobber faktisk i kassa på Rema 1000.
Dette er på grensen til å være en parodi, men det funker.

Like godt syns jeg ikke at det fungerte med hans venner. Både Hasse og Arild ble en parodi på litteraturstudenters eksentrisitet.

Terningkast fire

Thursday, December 9, 2010

Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg

Bokomslaget

Jeg falt pladask for Renberg etter at jeg leste ”Kompani Orheim”. Så hva var vel da mer naturlig enn å ta opp den første boka i serien?

Av mannen som elsker Renberg.

Det er tydelig at ”Mannen som elsket Yngve” er den første boka i serien. Språket er ikke like finslipt, og pennen er ikke like sikker. Etter å ha lest de første kapitlene var jeg litt skuffet, og tenkte at en terning ville ikke vist mer enn fire, maks fem, øyne hvis den skulle beskrevet boka.

Denne lille skuffelsen satt ikke lenge i. Det tok ikke mange kapitlene før jeg nok en gang var frelst. Ved flere anledninger tok jeg meg selv i å hamre boka i hodet på meg selv i ren frustrasjon.
Selv om Renberg ikke er like velformulert i denne boka, har han en helt egen evne til å skape en nærhet til Jarle Klepp.

”Mannen som elsket Yngve” handler altså om Jarle Klepp – mannen som elsket Yngve. Året vi er i, er i 1990.

Dette er også en slags oppvekstroman. Den handler ikke så mye om familiære forhold, men denne gangen handler den om venner. Den handler om kjærester, sex, musikk, alkohol og narkotika.

Jeg syns det er vanskelig å skrive noe om selve handlingen. Jeg har ikke lyst til å ødelegge noe. For hver eneste gang jeg trodde jeg hadde skjønt handlingen ble jeg lurt. For hver gang jeg trodde jeg så den klare røde tråden, ble jeg overrasket. Renberg har en evne til å overraske gang på gang. Han overrasker ikke på en ulogisk, usammenhengende måte. Han overrasker på en måte som får deg til å si: ”Å faen, selvsagt var det slik”.
Det geniale med denne følelsen er at det er akkurat slik Jarle reagerer også. Renberg skaper en slik nærhet til Jarle at leseren reagerer på samme måte.

Hadde jeg lest denne boka før ”Kompani Orheim”, hadde jeg sikkert gitt terningkast seks. Men nå har jeg lest den, noe som ga meg umenneskelige forventninger. Terningkast 5.

Men det store, ubesvarte spørsmålet er: Hvordan i pokker er det mulig at jeg ikke har oppdaget Renberg før?

Sunday, December 5, 2010

Kompani Orheim av Tore Renberg

Bokomslaget

Sist måned leste jeg Revolutionary Road. Da trodde jeg at toppen var nådd. Men den gang ei. Et norsk forfattergeni har dukket opp i min bokhylle.

Jeg vil aller først sende en takk til min tidligere (?) kollega, Malkom, som tipset meg om boka. Selv om Renberg har fått en og annen pris, og ”Kompani Orheim” ble kåret til P2-lytternes favorittbok i 2006, hadde jeg ikke rare forventningene. Malkom og jeg har ikke alltid hatt lik smak på alt, men her har han tråkket spikeren midt på tåa, og vel så det.

Da jeg leste de to første kapitlene tenkte jeg: ”Å nei, ikke en oppvekstroman”. Det er ikke akkurat slik at vi ikke har nok av dem.
Men jeg har aldri lest en oppvekstroman som denne. Det er første gang jeg ikke føler meg som en tilskuer. Det er første gang jeg følte at jeg var med i romanen. Jeg var for første gang noen andre enn meg selv. Jeg var for første gang Jarle Orheim.

Det er noe med Renberg. Det er noe med språket hans. Det bryter regel etter regel. Det skal ikke fungere. Men det fungerer. Ikke bare fungerer det, det er strålende. Det bør sette presedens.
Det eneste sammenliknbare regelbruddet jeg kan komme på, var da Michael Jackson fikk beskjed av produsenten at bassriffet på Billie Jean ikke fungerer. Det var for langt. Det var for krunglete.

Fortellerpersonen er flyktig, og man klarer ikke helt forholde seg til den. Noen ganger er det en fortellerstemme, andre ganger er jeg Jarle. Noen ganger er det helt andre personer. Det skal ikke fungere. Det er galt. Men det føles så rett.

GENIET SELV: Tore Renberg
Jeg kan ikke huske sist gang jeg leste en bok med et så velformulert språk. Fortellingen er så nær. Den er så personlig. Den er så sår - den er så ærlig. Jeg er fristet til å tro at historien ikke er fiksjon, for kan noen virkelig dikte så bra? Jeg tror det ikke før jeg får se det … eh, vel jeg har jo sett det, men …

Kompani Orheim er oppfølgeren til bestselgersuksessen, og filmsuksessen, ”Mannen som elsket Yngve”. Det føles litt feil å ikke ha lest den først boka, men på den andre siden så er ”Kompani Orheim” lagt til Jarles barndom, og handlingen er derfor før i tid.
Boka handler om hvordan det var å vokse opp i et hjem hvor faren (Terje) var en voldelig alkoholiker.
Det bemerkelsesverdige er at Renberg klarer å få frem det ambivalente. Han klarer å få frem motsetningsforholdet mellom den fulle Terje og den edru. Terje som gir faen og Terje som er en angrende synder. Terje som river ned alt rundt seg og Terje som prøver å bygge det opp igjen.

Skal jeg rulle en terning, gir jeg syv av seks mulige øyne. Fantastisk. Min første syver er delt ut.
AUDITION: Nå skal det lages film av boka. Naturlig nok blir
filmen, som boka, en oppfølger til "Mannen som elsket Yngve".