Thursday, February 10, 2011

Catcher in the Rye av J. D. Salinger


For første gang i min anmelderhistorie er det tittelen som blir mitt hovedfokus. Vi kan starte med det trivielle, og si: Jeg bruker den engelske tittelen fordi den høres så vanvittig mye bedre ut enn de traurige norske: ”Redderen i rugen” eller ”Hver tar sin – så får vi andre ingen”.

Selv om det er umulig å ikke ha hørt om Salingers klassiker, må jeg nok en gang tilskrive en kollega æren for at jeg plukket opp nettopp denne boka. Takk skal du ha Lara!

Selv om jeg hadde hørt tittelen før, hadde jeg ikke den ringeste anelse om hva boka handler om. Jeg visste bare at det var en voldsomt catchy tittel, og det irriterte skjeggstubbene av meg at jeg ikke skjønte den. Så hva pokker er dealen med navnet på boka?

Dette spørsmålet plaget meg mer og mer for hver side jeg snudde. Skulle ikke Salinger avsløre det? Kunne det være at han trynet i en velklingende, men meningsløs tittel?

Etter hvert så glemte jeg tittelen. Boka var så utrolig velskrevet. Det er sjelden man ser maken til penn. Boka minnet meg rett og slett om Jack Kerouacs ”On the Road”. En bok om ingenting, men som forteller alt. Likevel syns jeg ikke ”Catcher” når ”Road” til femte kapittel engang. Det skyldes rett og slett de siste orda til Kerouac i boka, men det får være en annen sak.

Det var imidlertid én ting som plaget meg med boka. Jeg er ikke hårsår på punktet, men det var voldsomt med banning i boka. Det var så mye banning at det var vanskelig å ikke føle seg som en synder mens man leste. Det føltes nesten som om "Osama" fra en eller annen dårlig amerikansk terroristfilm ropte "infidel" til meg.

Et genialt trekk, som totalt gikk meg hus forbi, var en tilbakevendende hatt som jeg helt klarte å neglisjere. Jeg kan nok ikke skylde på at jeg ble distrahert av all banningen. Jeg forsto faktisk ikke poenget med den hatten. Fly rundt med en rød jakthatt, med øreklaffer – midt i New York … Ja, ja. Tenåringer gjør mye rart.
Men to tredjedeler ut i boka fikk vi svaret på hva tittelen betydde, og plutselig ga den røde hatten mening. Men skal jeg avsløre det for deg? Næh. Du får lese boka selv!

Terningkast? Slikt deles ikke ut til klassikerne. De er klassikere av en grunn. Det er fordi det er gode bøker, hva enn jeg måtte mene om dem. Likevel vil jeg påpeke at jeg nøt boka. Go ”Catcher in the Rye”!

Thursday, February 3, 2011

Havets katedral av Ildefonso Falcones

Forventninger er noe piss. Hver gang noen sier at en film, bok, sang, eller hva det skal være, er kanonbra, blir man skuffet. Man bygger opp forventninger, og ofte er det umulig å leve opp til dem. Derfor ble jeg både forventningsfull og irritert på en og samme tid da jeg ble fortalt at ”alle elsker boka”. Nei. Alle elsker nemmelig ikke boka.
Jeg sier ikke at det er en dårlig bok, det jeg sier er at den på ingen måte levde opp til forventningene. Jeg sier at den ikke er en spesielt god bok.

Som journalistutdannet er jeg en svoren tilhenger av den omvendte pyramiden, eller det fallende viktighets prinsipp som det også kalles. De viktigste tankene om boka bør komme først.
På den andre siden er valget av momenter som skal komme først i teksten viktig for hvilket inntrykk jeg gir av boka. Så hva skal jeg begynne med? Mine viktigste tanker, eller positiv omtale? Boka fortjener begge.

Vel … prinsippet om fallende …
Det er to store innvendinger jeg har til boka. Det første er at det er et veldig grunt persongalleri, og det andre er at det er voldsomt mye kjedelig utenompjatt.

Jeg velger å ta det grunne persongalleriet først fordi jeg mener det er verst. Kjedelig utenompjatt kan man skumlese seg gjennom. Men de grunne personene må man bare leve med.
Jeg fikk en følelse av å lese Folletts ”Farlig formue” da jeg leste boka. Det er ikke det at bøkene likner så voldsomt på hverandre, men persongalleriet minnet om den. For å få driv i historien har Falcones delt inn boka i forskjellig typer personer. Det er de flinke og ærlige, dumme og naive, og onde. Var man først plassert i en bås, satt man der. Man hadde ikke flere sider ved seg.
Altså var personene i boka veldig lite troverdige.

Den andre innvendingen er mest av det irriterende slaget. Hvorfor trenger leseren å bli oppdatert på alle rare kriger, kongelige forhold og liknende? Det betyr ingenting i forhold til historien som leseren får servert. Det holder å vite at Katalonia var i krig med den og den. Vi trenger ikke å vite alt fra hva kongen kalte sin venstre lilletånegl, til hva den andre kongens lillesøsters beste venns kjærestes favorittmåltid var … sånn satt på spissen.

Nå. Endelig. Etter å ha fått ut det som frustrerer meg, kan jeg fokusere på bokens sterke sider.

Falcones har et meget godt tastatur (man bruker vel ikke penn lenger?). Det er et stilsikkert og presist språk. Dette er ikke en historie som ville kledd femten adjektiver i hver setning. Forfatteren forteller en historie hvor mye bør overlates til leserens fantasi, og det har Falcones forstått.

Historien, sett bort fra alt pjattet, er drivende god. Det var ikke sjelden jeg havnet under dyna flere timer senere enn planlagt fordi jeg ”bare må lese ett kapittel til”. ”Problemet” var at kapitlene føltes for korte, så det ble ikke bare ”ett kapittel til”.
Boka var tidvis veldig spennende og var en real sidesnuer som vi så pent sier på norsk.

Til slutt vil jeg også nevne at boka setter leseren inn i det 14. århundre på en realistisk måte. Det er mulig at det er språket som gjør at fantasien får det til å virke realistisk. Men ”universet” virket ikke påtvunget.

Terningkast tre.